Oi oi

Denne sykdommen begynner å bli farlig. Det var like før jeg kjøpte Gilmore Girls kopper. Jeg tror det hadde vært et av de dummeste kjøpene jeg hadde gjort. Jeg ser på Gilmore Girls innimellom, det må jeg nesten innrømme, men det er ikke grunn til å kjøpe to kopper for 300 kr av den grunn. Nei, nå må jeg bli frisk snart.

Jeg holder på å laste ned diverse lydbøker også. Tenkte at det kunne være fint å høre på når jeg ligger syk. Problemet er vel at jeg ligger i graven innen de blir ferdige. De som har disse bøkene på dataen sin er enten ikke på lenge nok til at jeg blir ferdig, eller så har de satt en gnien grense for hvor mange som kan laste ned fra dem av gangen. Hadde bare alle vært like greie som meg ville verden vært et fint sted å leve..

Snufs

Usj, jeg er syk. Hver dag tenker jeg at nå er jeg skikkelig dårlig, så nå blir det bedre igjen. Det har ikke skjedd hittil, føler meg bare dårligere. Nå har jeg gått glipp av en hel ukes forelesninger og har ikke orket gjøre noe fornuftig i det hele tatt. Dagene har gått til å laste ned musikk og sjekke tvprogrammet.

Det er litt skummelt å være syk. Det er veldig mye jeg har lyst til å kjøpe på nett, men jeg har ikke råd til det. Tid til det har jeg derimot alt for mye av, så jeg ligger og kikker og legger ting i handlekurver før jeg tar til fornuft og lukker siden. Jeg må bli frisk snart så jeg ikke faller for fristelsen. Det er vanskelig å holde seg i skinnnet så lenge.

Jentekveld

På lørdag hadde jeg fem venninner på middag. En veldig hyggelig kveld og natt. Da morgnen nærmet seg fortalte den ene venninnen min at typen hennes banker henne. Han har slått ut tennene hennes en gang og hun vet ikke hva hun skal gjøre. De har barn sammen, og hun tør ikke helt å flytte. Vi sa at hun kan komme og bo hos noen av oss når hun vil, vi kan passe sønnen hennes hvis hun trenger det. Det er frustrerende at det ikke er mer vi kan gjøre, ikke som jeg kommer på iallefall. Hun bør jo gå fra han, men det er lett å si når man ikke sitter oppi det selv. Hun har ingen familie hun kan gå til heller. Jeg håper bare hun greier å komme seg vekk før sønnen hennes tar skade av det også.

Jøss

I dag kom kameraet mitt. Det eneste negative var at han ringte da han var rett borti gata, og jeg hadde ikke en gang stått opp. Jeg måtte dra på meg det første og beste jeg fant på gulvet og håpet han ikke skulle være kjekk. Han var vel rundt 45 så jeg hadde ingen ting å frykte. Jeg er positivt overrasket over hvor bra alt har gått. Jeg hadde forventet at det skulle ta en evighet før jeg fikk det, men det var ikke tilfellet. Da er det bare å knipse i vei igjen, men ikke i dag.

Nå skal jeg på akupunktur. Mamma spanderer på meg fordi hun synes jeg er så slapp. Kan ikke si det har hatt noen effekt hittil, men man vet jo aldri.

En liten samtale

Jeg hadde en samtale med en fyr her om dagen, fra Sogndal av alle steder.

Fyr: Du som er derfra, kanskje du kjenner Mr.X?
Jeg: Ja, det gjør jeg..
(Hadde en liten affære med han i 2000)
Fyr: Ok, han er en kamerat av meg. Har du msn-adressen hans?
Jeg: Nei, den har jeg ikke.
Fyr: Vil du ha den av meg?
Jeg: Hehe, tror du i så fall må spørre han om det først.
(Hadde en liten affære med han i 2003 også, eller et par ble det kanskje)
Fyr: Jeg kan spørre han neste gang jeg prater med han jeg.
Jeg: Eh, ok.
Jeg: Hvordan går det med han da? Er han fortsatt sammen med psykopatiske Ms.X?
Fyr: Neida, det er heldigvis slutt.
Jeg: Det var bra, virket ikke som et helt sunt forhold..
Fyr: Han har fått seg ny dame.
Jeg: Åh, så hyggelig da, hun er litt bedre håper jeg?
Fyr: Jada, han er forlovet.
Jeg: Oi.
(og en bitteliten en i 2005..)
Fyr: Og han skal bli pappa.
Jeg: Jøss.
Fyr: Ja, ting går litt bedre nå.

Det er veldig så fort det går i svingene for enkelte må jeg si, pratet sist med han i høst. Og tror kanskje ikke han vil ha meg på msn..

Drømmer

Jeg har så mye jeg vil gjøre. Så mange drømmer og planer, men jeg gjør ikke noe med det. Jeg lar det være med tenkingen. Jeg dagdrømmer og er ikke helt til stede. Sitter på forelesning eller leser og oppdager at jeg ikke har fått med meg et ord de siste fem minuttene.

Jeg vet hva jeg vil, jeg vil høre på musikk, jeg vil lese bøker, jeg vil gå rundt i byen og se på mennesker, ta bilde, jeg vil drikke kaffe i solen, jeg vil se på stjernene på vinterhimmelen, jeg vil være kreativ, jeg vil gjør ting i mitt eget tempo, og det skal være mine ting, ikke ting jeg må gjøre på grunn av samvittigheten min.

Jeg tror jeg er på et galt spor. Jeg studerer feil fag og det gjør meg demotivert. ikke bare demotivert i forhold til skolen, men i forhold til livet. Jeg mister pågangsmotet. Jeg blir sittende og tenke på hva jeg vil i stedet for å gjøre noe med det. Jeg vil studere industridesign, men jeg er redd for å ikke komme inn. Redd for å gjøre feil.

Selvfølgelig har hva jeg kan gjøre sine begrensninger på grunn av pengene også. Jeg vil reise, se gamle byer som Roma og Praha, jeg vil se savannene i Afrika, jeg vil se Asia. Jeg vil kjøpe musikk og bøker, ha alle de bøkene jeg vil lese, ha all den musikken jeg vil høre på stående i hyllen.

Men jeg har ikke motet til å gjøre noe med det, jeg er redd for å miste det trygge, det vante i livet mitt, redd for at ting ikke kan bli som det var hvis jeg gjør for store endringer.

Jeg vil åpne en liten butikk og selge fine ting, men jeg har ikke råd, tør ikke.. Kunne jeg bare ha vært litt modigere.

Telefonangst og sjokoladekake

Jeg har telefonangst. Jeg er redd for å prate i telefonen, ikke med folk jeg kjenner men med fremmede.

Jeg var 13 år og skulle på audition i Oslo. Det var vinter og en sånn dag som det er i dag, eller var på mandag. Det hadde snødd masse og var kaos. Pappa var ikke hjemme, så jeg og mamma skulle ta taxi inn til byen. Jeg ringte i god tid for å bestille taxi. Mamma sa det var best å være ute i god tid på grunn av kaoset. Vi fikk heller gå på kafè hvis vi var for tidlig ute.

Det hadde gått en time og fortsatt ingen taxi. Jeg ringte tilbake for å høre hvor den ble av.

Taxidame: Men du har ikke bestilt noen taxi
Jeg 13 år: Jeg bestilte for en time siden
Taxidame: Nei, det har du ikke gjort
Jeg 13 år, lettere hysterisk: Jo, jeg bestilte og jeg skal ha en taxi nå
Taxidame: Jeg kan legge inne en bestilling nå, men det er lang ventetid
Jeg 13 år, litt mer hysterisk: Jeg bestilte for lenge sidenn og er ikke interessert i å bli satt i noen kø, jeg skal ha den nå!
Taxidame: Men lille venn..
Jeg 13 år, sint: Jeg er faen meg ikke din lille venn
Taxidame: Men lille venn, hør her..
Jeg 13 år, sint og gråter: Ikke kall meg lille venn, jeg er ikke din venn og kommer aldri til å bli det!
Taxidame: Da bestiller jeg en taxi til deg nå lille venn
Jeg 13 år, skriker: Faen, bestill den jævla taxien da
Provoserende taxidame: Greit, da kommer den med en gang den er ledig da, vennen min
Jeg 13 år, rasende: Legger på

Dette er nå elleve år siden, men jeg har fortsatt ikke glemt samtalen. Jeg hater sånt, og i dag måtte jeg ringe til hp-kundeservice.

Jeg kjøpte et digitalkamera for en måned siden. Det var noen streker i displayet, men jeg tenkte ikke så mye mer over det. Så plutselig var det noen svarte flekker rundt strekene, huff da tenkte jeg, dette bør jeg gjøre noe med, men orker ikke enda. Dagen etter var displayet hvitt, svart og strekete. Jeg sendte mail til de jeg hadde kjøpt det fra. Du må ringe hp og prate med dem var svaret. Jeg kjente det knøyt seg i magen min. Jeg utsatte samtelen i tre dager, men jeg tok mot til meg og ringte. De tror sikkert ikke på meg tenkte jeg, de gidder sikkert ikke fikse det. Han kommer til å bli sint, si at det er min egen feil.

Sånn gikk det ikke i det hele tatt, han var veldig hyggelig. Sa at jeg skulle få ett nytt innen seks virkedager.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så redd for sånt, de fleste er jo hyggelige og ikke taxidamebitcher. Jeg er redd for å bli beskylt for å være løgner, jeg er redd for å miste kontroll og begynne å gråte. Jeg er redd for å måtte vise en negativ side ved meg selv, jeg er rolig og sindig og det skal mye til for å vippe meg av pinnen. Det er kanskje derfor jeg er så redd, jeg er ikke vant til å være sint.

Det gikk bra denne gangen også, og gjorde en fin dag litt bedre. Dagen har blitt brukt til å ta et par vinterbilder i hagen, spise sjokoladekake, drikke te, høre på musikk og begynne på en ny

bok. Den burde vel strengt tatt ha blitt brukt til å dra på mikroforelesning, men jeg synes vel den har vært bedre sånn som den ble.

Dagens vinterbilde

Morgenkvalme

Mandag 6. februar klokken 06.30. Høylydt banning ute. Jeg legger puten over hodet for å stenge lyden ute, det er fortsatt to og en halv time til jeg skal opp. Mer banning og sverting. Klokken 07.10. Søster kommer gråtende inn på rommet mitt, bilen sitter fast i snøen utenfor garasjen, og hun skal være på jobb klokke halv åtte. Det er som kjent mye kø på E18 om morgenen, og hun kommer garantert for sent.

Som den geme søsteren jeg er, står jeg opp og blir med ut. Vi graver frem hjulene, strør, og greier å dytte bilen inn i garasjen igjen etter mye arbeid. Snøfreseren har ikke blitt brukt i år grunnet en hyggelig nabo. Vi haler og drar, og etter mye om og men får vi den i gang. Jeg freser hele gårdsplassen.

Klokken 08.00. Hun kommer seg av gårde. Jeg rydder opp og går inn igjen. Armene mine rister, jeg er helt utslitt. Fysisk arbeid klokken syv uten mat og drikke er ikke helt min greie. Jeg spiser og legger meg, orker ikke å dra på forelesningen grunnet kvalme. Jeg bør virkelig begynne å trene litt. Nå ber jeg bare til de høyere makter om at meterologene tar feil, og at det ikke blir mer snø i natt igjen..

Vel..

Jeg får teste ut dette jeg og da.. Siden alle andre gjør det mener jeg. Selvom mamma alltid har sagt at man ikke skal gjøre som alle andre, så trenger man vel ikke alltid å gjøre som mamma sier heller.

Pannekaker og kladdeføre

Når jeg steker pannekaker liker jeg at røra flyter utover uten alt for mye hardt arbeid, og at den ikke sitter fast i panna. Det pleier som regel å være vellykket, men stekespanden er lite samarbeidsvillig. Den setter seg fast i pannekaken når jeg skal snu den, og det resulterer i at den blir krøllete og hullete. Selvom jeg bytter stekespade til en annen type får jeg det samme problemet. Det er nesten så man skulle tro at stekespadene rottet seg sammen mot meg enkelte dager.

Det beste hadde så klart vært en pannekakemaskin hvor jeg bare kunne helle røren oppi, og det kom ferdige pannekaker ut i andre enden. De skulle helst ha kommet i en rasende fart så jeg slapp å vente lenge på maten. Problemet med sånne maskiner er at de tar mye plass og kan bare brukes til en ting. Derfor måtte det gått an å brette den sammen så den ble liten og passet fint inn i de overfylte skapene mine. Det hadde vært noe det..