Telefonangst og sjokoladekake

Jeg har telefonangst. Jeg er redd for å prate i telefonen, ikke med folk jeg kjenner men med fremmede.

Jeg var 13 år og skulle på audition i Oslo. Det var vinter og en sånn dag som det er i dag, eller var på mandag. Det hadde snødd masse og var kaos. Pappa var ikke hjemme, så jeg og mamma skulle ta taxi inn til byen. Jeg ringte i god tid for å bestille taxi. Mamma sa det var best å være ute i god tid på grunn av kaoset. Vi fikk heller gå på kafè hvis vi var for tidlig ute.

Det hadde gått en time og fortsatt ingen taxi. Jeg ringte tilbake for å høre hvor den ble av.

Taxidame: Men du har ikke bestilt noen taxi
Jeg 13 år: Jeg bestilte for en time siden
Taxidame: Nei, det har du ikke gjort
Jeg 13 år, lettere hysterisk: Jo, jeg bestilte og jeg skal ha en taxi nå
Taxidame: Jeg kan legge inne en bestilling nå, men det er lang ventetid
Jeg 13 år, litt mer hysterisk: Jeg bestilte for lenge sidenn og er ikke interessert i å bli satt i noen kø, jeg skal ha den nå!
Taxidame: Men lille venn..
Jeg 13 år, sint: Jeg er faen meg ikke din lille venn
Taxidame: Men lille venn, hør her..
Jeg 13 år, sint og gråter: Ikke kall meg lille venn, jeg er ikke din venn og kommer aldri til å bli det!
Taxidame: Da bestiller jeg en taxi til deg nå lille venn
Jeg 13 år, skriker: Faen, bestill den jævla taxien da
Provoserende taxidame: Greit, da kommer den med en gang den er ledig da, vennen min
Jeg 13 år, rasende: Legger på

Dette er nå elleve år siden, men jeg har fortsatt ikke glemt samtalen. Jeg hater sånt, og i dag måtte jeg ringe til hp-kundeservice.

Jeg kjøpte et digitalkamera for en måned siden. Det var noen streker i displayet, men jeg tenkte ikke så mye mer over det. Så plutselig var det noen svarte flekker rundt strekene, huff da tenkte jeg, dette bør jeg gjøre noe med, men orker ikke enda. Dagen etter var displayet hvitt, svart og strekete. Jeg sendte mail til de jeg hadde kjøpt det fra. Du må ringe hp og prate med dem var svaret. Jeg kjente det knøyt seg i magen min. Jeg utsatte samtelen i tre dager, men jeg tok mot til meg og ringte. De tror sikkert ikke på meg tenkte jeg, de gidder sikkert ikke fikse det. Han kommer til å bli sint, si at det er min egen feil.

Sånn gikk det ikke i det hele tatt, han var veldig hyggelig. Sa at jeg skulle få ett nytt innen seks virkedager.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så redd for sånt, de fleste er jo hyggelige og ikke taxidamebitcher. Jeg er redd for å bli beskylt for å være løgner, jeg er redd for å miste kontroll og begynne å gråte. Jeg er redd for å måtte vise en negativ side ved meg selv, jeg er rolig og sindig og det skal mye til for å vippe meg av pinnen. Det er kanskje derfor jeg er så redd, jeg er ikke vant til å være sint.

Det gikk bra denne gangen også, og gjorde en fin dag litt bedre. Dagen har blitt brukt til å ta et par vinterbilder i hagen, spise sjokoladekake, drikke te, høre på musikk og begynne på en ny

bok. Den burde vel strengt tatt ha blitt brukt til å dra på mikroforelesning, men jeg synes vel den har vært bedre sånn som den ble.