Makan

Jeg er altså helt håpløs. Det er noe jeg har visst ganske lenge, men det mest skremmende er kanskje det faktum at jeg ikke gjør noe med det.

For nesten nøyaktig en uke siden var jeg i møte med en bedrift som vi skal skrive bacheloroppgave om. Vi satt der i over tre timer og fikk veldig mye nyttig informasjon. Jeg skrev som vanlig bare korte stikkord, for jeg har et godt hode (liker jeg i alle fall å tro selv). Dagen etter satt jeg meg ned med stikkordene mine og begynte å skrive med stor iver. Alt jeg hadde skrevet ned skulle nå formuleres til hele setninger. Jeg tror jeg begynte for hardt, at det er der feilen ligger. I min iver ville jeg få ned alle detaljer jeg husket, men da jeg var ferdig med side to, og hadde fortsatt ikke begynt å skrive om det viktigste ga jeg meg for kvelden. Klokken var mye og jeg hadde mistet motet. Hvordan skulle jeg noen sinne greie å få ned alt som var i hodet mitt?

Vel, løsningen var enkel. Siden jeg hadde startet så friskt hadde jeg mistet lysten til å fortsette. Nå har det gått en uke. Om ganske nøyaktig ti og en halv time skal jeg møte de andre for å samkjøre notatene, og jeg har håpløst dårlige notater. Jeg har prøvd å få ned det jeg husker, men desverre fungerer hodet mitt slik at jo lengre tid det går, jo mindre av det husker jeg. Dette er vel ikke noe særegent for bare meg, men det er ganske frustrerende. Jeg skjønner ikke en gang mine egne stikkord lenger. Resten av notatene mine om det viktigste vi ble fortalt ender opp i et kortfattet referat hvor mange av detaljene ikke lenger er med.

At jeg aldri kan lære!